Active as IS0/LA5EKA on Sardinia

I will be active from Sardinia between the 8th and the 22nd of July 2015. Equipment is my KX3 and a dipole fed with TV twin lead, up five meters above the house I'm staying in. Location is Valledoria on the north west coast.

The antenna, 2 x 14.5 meters fed with TV twin-lead and hung up in a five meter fishing pole taped to the TV-antenna. 

The shack. KX3, Begali Traveller Light and a Piglet for connecting to the electronic log on my iPad. The days of paper logs are long gone in my realm. 

Dipole antenna-center, part 2.

I received the antenna-centers from Shapeways today, it didn´t take more than a week from idea to actual device in hand. Initial testing show them to be a success, and just as I expected them. Now I can easily make portable antennas, without having to tie wires in knots and rats-nests to make them. The weight go them is around 5 grams each, so they´re not really noticeable even on hikes in the wilderness with a heavy backpack.

They are made in what Shapeways calls "Strong & Flexible Plastic", which is laser-sintered nylon. How they will stand up to UV I have no idea, but these things are for portable use mostly, and they´ll last for years anyway.

Threading 300 ohm twin-lead inside the dipole-center.

A very simple dipole setup. 

If you want one, they are available online from Shapeways here :

http://www.shapeways.com/shops/gisles

Dipole antenna-center design

A while ago I needed to make myself a new portable mulitband dipole for field use. I decided that I wanted to try twin-lead feeder, giving me an antenna similar to the G5RV. I cut out a dipole center out of some plastic I had lying around, and used strips to fasten the feeder to it. Needless to say it didn't look very good, but it worked. An excellent companion for my Elecraft KX3.

To be able to make more of those antennas, I designed a dipole center in CAD, and had it manufactured by Shapeways. I will receive the first samples in a few weeks, and will post a review when I get them.

If you want to try one for yourself, you can actually also order one directly from Shapeways here:
http://www.shapeways.com/shops/gisles

Delorme InReach SE

I decided to retire my trusty old Iridium 9505A and replace it with a Delorme InReach SE. I seldom needed the phone part of the 9505A, and the messaging was cumbersome (and the subscription expensive).

Ordering the unit was a breeze, it arrived by courier here in Norway after five days.

My initial impressions were that the system is a bit unusual, since all the messages are sent through a Delorme server, and you can´t actually send text messages or emails directly. The receiving end of the message must have a broadband internet connection to be able to see your position and interact with you. It is possible to send SMS-messages to mobile phones, but the position isn´t added in the message, leaving you to type it in manually. This all means, that to be able to send a message from the InReach SE to anyone in the field, the receiver either needs an internet connection, or mobile phone coverage at the least. The only possibility to send messages between two stations outside mobile coverage, would be if they both have an InReach SE unit.

Anyway, I mostly use the unit for telling my wife and friends where I am and that I´m OK, so for me the unit fulfills my needs. The subscription fee is acceptable, and I have unlimited tracking points available.

InReach SE mounted on my bike saddlebag

The battery life expectancy is around 100 hours, and it´s easy to charge it in the field if you bring along a external battery. It´s lightweight, waterproof and easy to carry around, either on my backpack while hiking, my belt while running or on my bike saddlebag while biking. That way my wife or friends can easily track me and get in touch with me when I´m out and about.

To see where I am (if the system is enabled) check out my MapShare page. You might need a password, depending on time and situation.

Begali Magnetic Traveler Light

Today I received my long awaited Begali Magnetic Traveler Light.

From before I have the  Bencher BY-2 Chrome, and the Kent TPKA. I started out my "paddling" career with the Bencher, as everywhere I turned I was told that it was the best of the best. As my sending speed increased however, I became very aware of the serious limitations of that paddle. A fellow ham had a Kent paddle he didn't use, I tried it, liked it and bought it. The difference was like night and day, compared to the sloppy Bencher (I do know how to adjust it). I could manage fairly high speeds (30-35wpm) for longer periods of time without messing up. I still use the Kent, and will never part with it.

The Begali keys are a entirely different beast. They are as close to perfection as possible, I believe. Precision ball-bearings, and opposing magnetic fields instead of springs, removes most variables that can cause a paddle to deteriorate over time. All adjustments are super tight, and stay that way. It can be adjusted with so close spacings that sneezing towards it can make it trigger. With this thing the only limitation is the operator.

The Traveller is designed as a fold up device to make it survive being thrown in a suitcase, or in my case a huge duffel-bag. I have brought this paddle along on a lot of trips, both to sea and around the world, and there is not a single scratch on it. It's a bit on the light side, so it sometimes moves under my too heavy hand. This is by design however. Compared to the Bencher and Kent I'd say it's about the same weight. Mind you, this is not a small paddle, like ex. the Palm Radio paddle (wich I also own by the way), it's more like one-third of a brick.

I highly recommend it for anyone travelling. If I was to use it only at home, I would probably have bought the Magnetic Classic or the Sculpture instead. For for mountain hiking where weight is an important issue, I still use my featherweight Palm Radio mini paddle.

Portable in Jotunheimen - July 2011

During a weekend in the wilderness I brought my trusty Elecraft KX1, a fishing rod and a homerolled 2x14.5m dipole fed with 300 ohm twin-lead. As expected the setup worked good, and I got quite a few QSO´s, both DX and local.

The fishing rod (8m long) was guyed to the lavvo guys (!), and the twin-lead fed through on of the air inlets. Simple, quick and functional. It took around twenty minutes to get it all up.

Solotur i Tafjordfjella 30 Juli - 5 August 2005

Link til artikkel i Amatørradio Sept. 2005


Bakgrunn
De siste to-tre årene har friluftsinteressen min tatt seg opp igjen etter noen år i dvale. Jeg har alltid gått i fjellet, hver eneste påske, sommer og høst. Telt og oppakning har imidlertid vært mer eller mindre fraværende. Med et par-tre 3 dagers turer på samvittigheten de siste årene, fant jeg i år ut at jeg skulle ta meg en lengre fjelltur alene. Hadde en uke lenger ferie enn min daværende samboer, så da passet det bra. Turen jeg valgte er nok temmelig kommersiell, men min erfaring som solovandrer på langtur med oppakning var lik null, så da tenkte jeg det var best å gå opptråkkede løyper i første omgang. Samtidig er det jammen meg ikke lett å finne steder som ikke har turistforeningens røde T'er for hver tjuende meter. Selv om jeg oppholdt meg mesteparten av tida maks 2 timers rask gange fra folk, var følelsen og opplegget som om jeg skulle vært mutters alene på hele fjellet. Gikk innom et par turisthytter av ren nyskjerrighet, har aldri sett en slik før, men benyttet meg overhodet ikke av tjenester derfra.

Utgangspunkt Herdalssetra
Startet fra Herdalssetra klokka 12, Lørdag 30 Juli. Tåka letter rundt den tiden i dette området når været er på det stillet det var da. Det tok vel en time å gå opp til dalen under Heregga, ganske bratt med en sekk på 35 kilo, så svetten silte og tiden gikk. Overgangen ned til Kaldhusseter var grei og været var strålende. Gikk innom Kaldhusseter og kjøpte fiskekort og DNT nøkkel. Tenkte å slå leir i området rundt vatnet, men av mangel på gode teltplasser gikk jeg en time til, før jeg slo leir ved Kaldhusstølen klokka 2000. Lite vann og mye mygg i området.

Herdalen. Foto, selvutløser.

Neste dag brakte like fint vær, og marsjen startet klokka 12 da tåka lettet. Gikk oppover til Flyene, det tok vel en time, hvor utsikten utover mot Tafjord og Onilsavatnet var ypperlig. Vatnet rett under Flyene er ikke drikkbart uten koking tror jeg, det var myrete og ekkelt.

Turen ned til veien mot Sakariasdammen var skikkelig slitsom med tung sekk. Masse sleipe steiner og trevirke, godt skjult av store bregner og andre vekster. Det tok over en time å komme seg ned, og fotfestet løsnet mer enn en gang. Ved parkeringa til Tafjord kraft var det hundrevis av biler, denne søndagen var nok en av de store tur søndagene på Sunnmøre. Gikk oppover mot Reindalsseter i motstrøms kø, mens regnet sakte men sikkert begynte å renne ned. Tungt å gå bratta med stor sekk, spesielt på grunn av alle skistav folkene i motsatt kjøreretning. Var oppe i Reindalen klokka 1900, og var såvidt innom Reindalsseter for å myse. Rene turisthotellet. Halvfulle folk som svima rundt med rødvinsglassene. Slo leir en liten time lenger opp, rett nedenfor broa over elva som kommer fra øvre Reindalen. Flott sted, men helt svart av mygg. Regnet pisset stille ned og trivselsfaktoren sank, helt til "suppe med stappe" gryta var klar. Siden jeg er radioamatør og veldig morseinteressert, hadde jeg med meg et lite radiosett med tilbehør. Dette koblet jeg opp her, og satt ut i de små timer med morsenøkkelen.

Neste dag lettet tåka som vanlig ved 12 tida, og etter klissen havregraut begynte jeg på turen oppover Nedre Veltdalen. Reindalen er et fantastisk sted når sola skinner som den gjorde denne dagen, med sine store høystammede furutrær, noen visstnok over tusen år gamle, og flotte fossefall. Turen oppover mot Veltdalen var utrolig luftig og flott. Ikke spesielt tung, selv med 35 kilo på ryggen. Mange bratte stup, dype juv, høye fjell, smale kanter og en fabelaktig utsikt. Var vel oppe i Veltdalen klokka 1800, hvor jeg først gikk innom Fieldfare hytta. Der koblet jeg opp eget radioutstyr og lekte motstandsmann i en hel time. Hytta ligger svært bortgjemt til under et lite stup helt nede i vannflata. Den er en tro kopi av krigskvarteret som Kompani Linge-offiserene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bygde våren 1944, og hvor de tilbrakte det siste krigsåret. De tre hadde utdannelse som sabotører fra Storbritania, og med flere forskjellige oppdrag i Norge og England bak seg ble de sluppet ned i Tafjordfjella for å ødelegge infrastruktur i Romsdal og Lesja. Hytta ble gjenreist av Joachim Rønneberg sommeren 1990 og har en del av det originale radioutstyret satt opp, samt en kopi av loggboka. Meget interessant lesning. Etter min time som sabotør, slo jeg leir på motsatt side av vannet for Veltdalshytta. Masse gode teltplasser og et fantastisk vær. Veltdalen er et fint sted å være, og Drytech's Real Turmat Torskegryte er kjempegod! Radioutstyret ble atter en gang rigget opp, og jeg kjørte en hel del stasjoner herfra. Kjente historiens sus da jeg hadde kontakt med engelskmenn, på de selvsamme bredder, tider og frekvenser som Linge gutta under krigen.

Droppsted Veltdalen
Neste morgen var været strålende. Veltdalen ligger på 1200 meter, og tåka lå mye lavere enn det denne dagen. Dermed befant jeg meg over tåkehavet og kunne starte mye tidligere. Det gjorde jeg imidlertid ikke, da været og stedet var så flott at jeg måtte utforske litt. Var innom kraft/krigsmuseet (dvs de to åpne hyttene som er gjort om til museum) og tittet. Der stod det bl.a utstilt en dropp container fra krigen, og saker og ting laget av fallskjermsilke. Startet ikke oppstigningen på "de fredløses vei" før klokka 1430. Stien har fått navnet så vidt jeg vet etter sprengningen av Kylling bru i Romsdalen, og var ruten sabotørene brukte den gangen. Oppstigningen var relativt lett og været var fantastisk. Etter å ha passert stidele ved Kariløyfti hørte jeg en masse skråling og latter. Her kommer hele ungdomsgruppa til DNT tenkte jeg og dro hatten godt nedover ørene. Men så feil kan man ta, for idet jeg rundet svingen så jeg ei naken jente i 20 åra i det fjerne, stige opp av en islagt kulp, lys og fager. Etterhvert som jeg nærmet med vrengte ei anna jente av seg klærne og kastet seg ut i kulpen med et dyrisk skrik. Jeg var temmelig nær nå, men de fire jentene så meg ikke. Ikke før jeg på ti meters avstand spurte om vannet var kaldt. Litt av et syn i fjellheimen, en dagsmarsj fra folk, kan dere tro.

Kom frem til høyde 1539 ved 2000 tida, og satte opp teltet like under toppen, litt i le. Ville gjerne teste topptelting. Funket fint selv om det blåste hardt. Satte som vanlig opp radioutstyret og hadde kontakt med folk i både inn og utland til langt utover natta. Litt moro det, siden det ikke er filla av mobildekning noe sted mellom nederst i Veltdalen og Brøste. Føltes ganske betryggende å vite at jeg når som helst, fra hvor som helst, kunne få kontakt med en nordmann som kunne hjelpe meg om ulykka skulle være ute. Hadde god utsikt herfra både til Puttegga, Karitind, Puttbudalen og hele området rundt.

Hånådalen. Foto, Gisle J. Bjørneseth.

Basecamp Nedre Hånådalen
Morgenen 3 August var værtypen annerledes. Sol og varme skiftet med sur vind og regn, hele tiden. Hadde bestemt meg for å bruke en uke på denne turen så da måtte jeg finne meg et sted å bli i et par dager. Gikk en drøy time nedover til brua over Puttåa og en halvtime forbi Pyttbua og oppover. Satte opp teltet på en kolle mellom de to vatna som ligger i nærheten der. Her ble jeg i et par dager, og prøvde både fiskelykken og utforsket området. Stekte meg sveler første kvelden som trøst for manglende fiskelykke. Null mobildekning naturligvis, men plenty av folk å snakke med på kortbølgen ved hjelp av morse/telegrafi. Var en tur oppå Lågtunga, men der var det hverken noe særlig til vær eller mobildekning, så jeg travet ned igjen til camp før jeg ble for kald. Skikkelig sur vind var det siste kvelden, og jeg fyrte faktisk med multifuelen inni teltet et par timer for å varme meg. Ifølge et noe upålitelig termometer jeg hadde med meg, lå temperaturen rundt null hver natt på over 1000 meter, og dagtemperaturen steg sjelden til over 8 grader.

Støvete veier
Valgte å gå til direkte til Bjorli fredag 5 August istedenfor å sette opp camp i Brøstdalen. På grunn av en bjørn som temmelig tydelig streifet rundt i hele området rundt Brøstdalen, og helt opp i Ulvådalen, fant jeg ut at jeg ikke orket å ta en natt i bjørneland. Ikke det, bjørnen hadde sikkert løpt så ørene lå flate om den hadde sett eller luktet meg, men jeg orket ikke stressfaktoren det helt sikkert ville medført å ligge der i mørket og innbille seg at den lusket rundt teltet.

Å gå hele veien fra omtrent Pyttbua til Bjorli er rundt tre mil, hvorav 2 mil på støvete grusveier, så jeg klemte ivei så fort jeg var klar (rundt 1100, telegrafering utover natta tar på, hehe). Brukte rundt to og en halv time på første mila ned til parkeringa på Tunga, og kostet videre uten stans nedover mot Brøste. Passerte Kabben etter en drøy halvtime, og håpet på haik med en eller annen bil siste biten. For biler var det mange titalls av på parkeringa ved Tunga. Skulle jeg nå toget klokka 1807 måtte jeg skyve på. Klokka 1500, vel over halvvegs til Bjorli, kom det en enslig bil. Jeg stakk ut tommelen og en snill dame med to barn kjørte meg helt til stasjonen på Bjorli, selv om hun hadde hytte bare et par kilometer nedenfor stedet hun plukket meg opp. Når jeg satte fra meg sekken på Bjorli kom en togmann og fortalte meg at toget var litt forsinket. Forsinket ? Det viste seg at det passerte et tog rundt 1530 ! Jeg rakk naturligvis det toget, og på grunn av en hittil ukjent kraft hadde jeg så mye flaks med togene at jeg stod på Skoppum (Horten) klokka 2200, uten å ha ventet på et eneste tog. Alt i alt en flott tur, mye oppoverbakke, mye fint vær, mye storslagen natur men litt for mye folk. Det er første gang jeg går alene i fjellet på denne måten, men det blir ikke den siste. Helt enestående å vandre rundt alene i fjellheimen med huset på ryggen.

Alle bildene fra turen er tilgjengelige her
Artikkel fra radioamatørenes månedlige blad Amatørradio September 2005 (5 mb pdf).

Utstyret

• Jerven Multimate telt (Fjellduk med telttilbehør), 4 kilo og temmelig trangt, men føltes trygt og godt både i sterk vind med øsende regn og i solsteiken. Går veldig i ett med omgivelsene, til tider vanskelig å finne igjen.
• Helsport X-trem 90+30 sekk.
• Trangia Multifuel (Nova) strippet stormkjøkken, fyrstål og 1.5 liter renset bensin/heptan (brukte i underkant av en, inkludert bortsøling av ca 1 desiliter).
• Helsport X-trem Masi sovepose og et par billige liggeunderlag.
• Billige Garmont G-Sport fjellsko, funker ypperlig.
• DMM Cirque isøks 70cm, 15 meter 5mm statisk tau og et par karabinkroker.
• 4.5 kilo mat. For det meste suppeposer, stappe og Drytech Real turmat til middag. Havregryn, knekkebrød og Maggi Pastaria til lunch og frokost.
• 2 kilo radioutstyr, Elecraft KX1 sender/mottaker, 5 meter teleskopisk markstang(40cm sammenslått) til antenne oppheng, og et lite iSun solcelleannlegg som jeg egentlig ikke hadde bruk for. Radioutstyret ville veid kun 500 gram om jeg kuttet stanga og solcellegreiene, en antenne ledning kan man strekke opp hvor som helst. Fra øverst på teltet og ned til bakken f.eks. Jo lavere antennen henger, jo bedre virker den lokalt i Europa på kvelden og lokalt i Norge på dagen (dette gjelder lave frekvenser). I et knipetak kan man jo legge den rett på bakken.
• Teleskopisk fiskestang og et par litt for blanke spinnere.